OTTAR BROX PROFESSOR
Fredag 20. februar 2004 5:00,
oppdatert 5:00

BJØRN VASSNES HAR SJØLVSAGT
rett i mye av det han skriver om realfagene i skolen (Dagbladet. 4/2). Men han burde skille bedre mellom disse fagene som allmennkunnskap, som vi alle burde ha mer av, og næringslivets behov for profesjonelle biologer og IKT-folk. Det må være problemer som krever svært forskjellige løsninger. Han bør også spesifisere målet bedre når han skyter på de skyldige, og passe seg for å etablere nye myter.

1. VERDEN BLIR
morsommere og interessantere når vi veit hva de vanligste plantene heter, og kan fortelle ungene på tur hvorfor grana i visse miljøer dominerer over furua, eller varmblodige dyr over vekselvarme. På samme måten som en vanskelig kan ha full glede av å gå rundt i Prado- eller Uffizi-galleriene uten å kunne bibelhistorie. Dersom evolusjonslæra og kreasjonismen tillegges like stor forklaringskraft i norsk skole, er det en nasjonal skandale. Men ville det hjelpe på tilgangen av ingeniører og genspleisere om Darwin fikk større plass på pensum? - i alle fall så lenge ungdom har full kjennskap til at slike fagfolk går ledige, og tjener langt mindre enn skatteplanleggere.

Personlig har jeg nesten ingen erfaring som lærer i realfag. Men andre forteller meg at det er mulig å skape stor entusiasme blant gjennomsnittlig utrustede elever i videregående for temaer som evolusjon, fotosyntese og økologi, mens det er vanskelig å skape det samme nivå av entusiasme for matematikk, som er et gledesløst slit for de fleste. Kan en ikke ha god allmenn innsikt i biologi uten å beherske annengradslikninger, som det viser seg at nesten ingen har hatt bruk for til noe formål etter eksamen? Samtidig forstår vi jo at profesjonelle biologer ikke kan arbeide en dag uten å beherske avansert matematikk og statistikk. Men er det noe argument for å øke tallet på matematikktimer for alle? Kanskje matematikken burde læres når behovet for den oppstår, slik legestudenter nå lærer anatomi og fysiologi i umiddelbar sammenheng med klinisk erfaring.

2. PÅ ET ANNET
viktig punkt er Vassnes for unyansert. Han mener at ansvaret for den dårlige realfagsundervisninga i skolen, og mangelen på rekrutter til de fag som vi skal leve av i framtida, delvis må legges på norske samfunnsviteres «fiendtlighet» mot naturvitenskapen, noe han fører tilbake til positivismekritikken. Her må det ryddes opp, om mytedannelse skal unngås:

Det beste utgangspunktet er det gode gamle ordtaket om forskjellen mellom å barbere seg og å skjære av seg hodet. Positivismekritikken rettet seg mot en samfunnsvitenskap som ville lære å skape kunnskap av de enkleste formene for fysikk (mekanikk), og etablere sammenhenger av denne typen: «Flyttetilbøyeligheten er en funksjon av avstanden til sentrum». Fordi mennesker ikke er partikler eller mikrober, og derfor for eksempel kan tilegne seg vitenskapelig kunnskap om sin situasjon, var positivismen en blindvei, noe Hans Skjervheim gjorde mye for å avsløre. Men det var naturligvis andre som ikke stoppet der, men «skar av seg hodet», dvs. prøvde å pervertere vitenskapen om mennesket til den rene humbug. Men på universitetene og instituttene er disse likevel et marginalt fenomen, og de kan ikke brukes til å diskreditere positivismekritikken.

NOE ALVORLIGERE
er visse samfunnsviteres krampaktige motstand mot evolusjonspsykologien, som for eksempel lærer at språket er et medfødt instinkt, og at visse kjønnsforskjeller, også psykologiske, må være utviklet gjennom naturlig utvalg, og altså genetisk bestemt. Dette kolliderer med dogmatiske forestillinger om at alle psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn er skapt gjennom oppdragelsen. Men her er det mye som tyder på at frontene må trekkes innafor samfunnsfagfamilien. Min erfaring er at de aller fleste aktive samfunnsvitere har en åpen og udogmatisk holdning til evolusjonspsykologien, slik den for eksempel er popularisert i Stephen Pinkers bøker.

Det er ikke alltid like lett å ta imot alle slags ny kunnskap med et åpent sinn. Motstanden mot evolusjonspsykologien kan nok skyldes at noen av funnene demagogisk kan brukes til reaksjonære formål - som påstanden om at god skolegang ikke kan rette opp noe av det som skyldes genetisk bestemte forutsetninger. Men hovedpoenget i denne replikken til Vassnes er at han ikke har dekning for påstanden om at humaniora og samfunnsvitenskapen har så mye medansvar for tilstanden på hans fagfelt - selv om noen representanter for disse fagene lar seg provosere av hans gode og opplysende artikler.