|
Du er besøkende nr.

(Teller nullstilt 23. august 2007)
|
| |
|
2MX – 2006/7 - Kapittel 6 – 22. mars - 20. april
Integrasjon |
|
I perioden 23.
april til 28. mai skal vi ha økter: 5 økter gir oss muligheten til 2 eller
3 firetimersprøver i hele pensum!
 Dette kapitlet bringer oss tilbake til funksjonene og til
derivasjonskapitlet: 4.
Allerede i antikken hadde man formler for å regne ut arealer av alle
figurer med rettlinja sider:
Rektangel: Inndeles i små kvadrater/ruter, telles opp,
generaliseringer til formelen grunnlinje x høyde.
Parallellogram: Gjøres om til rektangel med litt tenkt klipping og
formelen grunnlinje x høyde.
Trekant: Vises lett at er et halvt parallellogram.
Mangekanter generelt deles opp i trekanter. Arealene løses ved
hjelp av trekantformlene. Litt verre var det med matematiske arealer
avgrensa av krumme kurver:
Sirkel: Blei løst av egypterne, men alle de 4 elvekulturene eide
en p-verdi:
8-kanten har omtrent samme areal som sirkelen:
Eudoxos
(-300/400) og Arkimedes (-287 - -212) i Hellas regna også ut areal
av sirkel. Arkimedes' metode brukte innskrevne og omskrevne mangekanter
til sirkelen, og fant at ved å inn- og omskrive 96-kanten om en sirkel.
Prinsippet hans blir med en 6-kant slik: Han starta med 6-kanten og
halverte til 12-, 24-, 48- og 96-kanten:
Francois
Viete (rundt) 1500 beregna π i
en 12-kant slik, i en formel som kan utvides til enda større nøyaktighet:

I en n-kant
skal 12-tallet skiftes ut med n og antall 2-tall skal være n-2.
Lar vi n gå mot uendelig, finner vi
p
nøyaktig.
Parabelen
og ellipsen fikk også sine formler av Arkimedes!
 
Med koordinatsystemet og derivasjonen fulgte helt andre verktøy til å
beregne formler for funksjoner, stigningstall og arealer! Et klassisk
eksempel refereres i læreboka: Når du skal sile – eller rulle ei kule -
nedoverbakke fra ett punkt til et annet, hvilken bane er den raskeste?
(Den korteste er naturligvis den rette linja, men den raskeste?)
Galilei resonnerte slik – uten derivasjon –
i 1638: Han beregna tida fra A til B og fant at kula gikk raskere dersom
den trilla langs de to linjestykkene AC fulgt av CB, hvor C
ligger på en sirkelbue. Det er riktig at vi skal bruke en bue, men Galilei
valgte en gal bue fordi han ikke kunne derivere – og integrere! (Kurva er
ingen sirkel, men en kjent matematisk kurve som dukker opp i mange
sammenhenger, dessverre(?) ikke i vårt pensum. Utgangspunktet for å løse
den er å vite at farta til kula er proporsjonal med kvadratrota av høyden
kula har falt. Og metoden for å finne fram, kalles integrasjon. Jacob
Bernoulli brukte forresten også fysikeren Schnells brytningslover for lys
for å løse oppgava. Kurva er en brakistokron.)
Kapitlet vi skal begynne på
kalles integrasjon. Integrasjon blei brukt for å finne
arealer under grafer eller mellom grafer, og metoden kan også brukes for å
finne volumer av ganske mange legemer og lengde av funksjoner. Og så viser
det seg at å integrere er nøyaktig det motsatte av å derivere! |
|
7.3, 7.4 |
Det bestemte integralet:
Vi tegner små rektangler mellom grafen og x-aksen, med bredde
lik 1 på x-aksen. Hvis vi lager disse smalere og smalere, vil
summen av dem bli mer og mer lik det arealet vi er ute etter. Vi vil
finne grenseverdien for denne summen når rektanglene blir ørsmå,
dvs. går mot null. |
23/3 |
|
7.5,
7.6
7.7, 7.8, 7.9
|
Det ubestemte integralet:
Vi er på jakt etter en formal for funksjonen som uttrykker en
funksjon for arealet. Det viser seg at vi finner denne formelen,
dette funksjonsuttrykket, ved å antiderivere! (Dette kalles
”matematikkens fundamentalteorem”.) Vi har noen derivasjonsregler
som er enkle å snu, slik at vi får noen integrasjonsregler nærmest
gratis:
Generell setning:
dersom
 |
12/4 |
|
7.10
7.11, 7.12, 7.13
7.14
7.15
7.16, 7.17, 7.18
7.19
|
Bestemt integral ved
antiderivering: der

Areal som funksjon av x: Arealfunksjonen er den
antideriverte til graffunksjonen! Men fordi den deriverte av en
konstant alltid er lik null, vil vi ha uendelig mange løsninger som
alle ender på ”+C” der C er en vilkårlig positiv eller
negativ
konstant.
Føring ved utregning
av bestemt integral:
der 
Areal under x-aksen:
Integraler
over x-aksen er positive, integraler under er negative! Det
betyr at vi må skifte fortegn for å finne arealene, da de alltid
skal være positive. Vi kan naturligvis også si som generell regel at
arealet er lik absoluttverdien til integralet.
Areal delvis over og
delvis under x-aksen:
Når noe er over og noe
under x-aksen, må vi integrere hver av bitene for seg og
skifte fortegn på de bitene som er under x-aksen. Eventuelt
kan vi sette absoluttverdien til hver av bitene.
Areal mellom grafer:
Når over intervallet
, er arealet mellom grafene lik
. Er vi usikker på hvilken som er øverst, men veit
at de ikke krysser hverandre, kan vi bruke absoluttverdien:
|
13/4 |
| |
Prøve i kapittel 6 |
29/3 |
| |
Resten av kapitlet er uten oppgaver og uten nytt pensum. I stedet
skal det tenkes og reflekteres over analytisk og numerisk metode:
Å regne med symboler:
Dvs. å regne med bokstaver som kan representere ulike tall.
Numerisk og analytisk derivasjon: Numerisk derivasjon vil si
å beregne momentan vekstfart med tangentmetoden eller tabellmetoden,
som vi gikk gjennom i grunnkurset. Den analytiske derivasjonen vil
si å finne den deriverte eksakt som grenseverdien til en brøk.
Numerisk og analytisk integrasjon: Tilsvarende er numerisk
integrasjon å finne areal under en graf ved hjelp av
gjennomsnittsmetoden eller rektangelmetoden, som vi også var innom
på grunnkurs. Når vi i stedet finner den antideriverte, oftest som
eksakte svar, finner vi en analytisk løsning.
Hva med lommeregneren? Lommeregneren bruker en numerisk
metode, både ved derivasjon og integrasjon. Av og til ser svarene
eksakte ut, men de er det egentlig ikke. |
13/4 |
| |
Utviklingen av differensial- og integralregningen:
Kapitlet er ei historisk gjennomgang av viktige oppdagelser innafor
differensial- og integralregninga, med henvisning til sentrale
matematikere.
René Descartes (1596-1650) – fransk filosof og matematiker
som fant opp koordinatsystemet (1637).
Isaac Newton (1642-1727) – engelsk fysiker og matematiker som
fant opp differensial- og integralregning (publisert 1687).
Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716) – tysk jurist, diplomat
og matematiker som fant opp differensial- og integralregning (1684).
Augustin Louis Cauchy (1789-1857) – fransk matematiker som
innførte grensebegrepet (1800-tallet) |
13/4 |
| |
Innføring fra kapittel 7: 750, 757a, 779 |
13/4 |
| |
Forberedelse til prøve i
kapitlet
|
19/4 |
| |
Prøve i kapittel 7 |
20/4 |
|
”Rett eller galt?” er en god test på om dere har
forstått kapitlet – se side 130:
Fasit for kapitel 7,
side130: GRRRGRGGRGGRGGRGRGRRGGGGG |
|
|
|
Har du nådd
målene for dette kapitlet? |
Ja/Nei |
|
|
ü
Klarer du å finne
arealet under en graf med kalkulatoren?
ü
Klarer du å lage
små rektangler som nesten fyller ut arealet under en krum graf?
ü
Klarer du å
beregne cirka-areal med firkantene og få noe i nærheten av
integralet på kalkulatoren?
ü
Veit du hva
antiderivert er?
ü
Klarer du å bruke
antiderivertformlene under ”Noen integraler” på sidde 283?
ü
Klarer du å finne
et bestemt integral når du kjenner den antideriverte, det ubestemte
integralet?
ü
Veit du hva du
kan vente deg når du integrerer grafer som er under x-aksen?
ü
Veit du hva du må
gjøre når grafen er både over og under x-aksen?
ü
Klarer du å finne
eksakte arealer der kalkulatoren bare finner tilnærma?
ü
Kjenner du
navnene til en del viktige matematikere som integrerte og deriverte?
ü
Synes du
matematikk er spennende?
Ja, da har du
nådd målene i dette kapitlet! |
|
Spesielle problemer:
Lengden D av en grafe
mellom x-verdiene a og b har formelen:
.
Prøv å
regne ut lengden av noen grafer – det dukker fort opp noen
integrasjonsproblemer!

Tommy og Tigern (Calvin
and Hobbes):
T&T bind 3 side 167n
|
|
Sist endra: onsdag, 21. mars 2007 15:07:20
-
Hans Isdahl
|
|